Veidarvons historie er også historien om Johan Sørensen (1830-1918), fyrvoktersønn, sjømann, bokhandlerassistent, grosserer, konsul, venstremann, forlagsmann, gründer og astmatiker. Han satte opp de første husene på Veidarvon.
Man kan lære mangt av hans historie i Fron.
For det første at de er mangslungne, de kreftene som rår over livet. I dag hadde Johan Sørensen fått seg inhalator og kortison mot astmaen sin og blitt boende på Høvik. Han ville trolig reist til Gålå bare for å se Peer Gynt. For 125 år siden fantes det ikke slike medisiner, og da Johan Sørensen kom til Gålå som 50-åring i 1880, hardt plaget av pustevansker, kviknet han til. Her kunne han leve bedre med sykdommen, og i løpet av de neste 30 årene bygget han seg et kongedømme i Fron. Han satte opp ei jakthytte i Toftsetergrenda, kjøpte seg jord og gårder i Nordre Lia, bygget sanatorier i Tofte og på Lauvåsen med fjellvei mellom. Alt dette ble altså til på grunn av astma.
Den andre lærdommen er hvor forgjengelig det er, det vi driver med. Hva har slekten igjen av det imperiet Johan Sørensen bygget seg? Noen mål med ei hytte innpå Toftsetra. Hotellet på Tofte er det nesten ingen spor igjen av. Lauvåsen og de andre eiendommene hans er for lengst ute av slekta. Og veien hans? Fra Tofte og opp til Lauvåsen? En tursti for de få. Grossererveien, kalles den. Eller Sørensenvegen. Hvor mange vet hvem grossereren var og at fikk bygget veien for å binde sammen de to sanatoriene sine?
Mennesket bygger og Gud rår. Eller noe slikt.
Venn med Bjørnstjerne Bjørnson
Hvem var denne mannen som satte så digre og så forgjengelige spor i Fron? Bildet viser en liten, tett og kraftig kar med hvitt hår og skjegg. Han var en kjent mann i samtiden, særlig i de mer radikale politiske kretser og blant kunstnere. Venn med selve høvdingen i Gausdal, den to år yngre Bjørnstjerne Bjørnson, som besøkte Sørensen flere ganger i Fron. De som har vett på slikt, hevder at Sørensen og familien hans er modell for gamle Dag i det skuespillet Bjørnson skrev som kvittering for Nobelprisen i litteratur: Daglannet (1904). (Hør Daglannet som hørespill.)
Drivende og stridbar skal han ha vært, Johan Sørensen. men heimføding var han ikke.
Far hans var dansk skipsfører som gikk i land i Norge og ble fyrvokter. Moren var norsk. Johan Sørensen var en av 12 søsken og vokste altså slett ikke opp som en fjellets mann. Han mønstret på som dekksgutt i 1843, 13 år gammel. Da slo astmaen til, og han fikk seg arbeid som volontør i Handelshuset Knudtzon i Kristiansund. Her styrte han Knudtzons bibliotek, som han også arvet. Denne bokhugen skulle senere få markante nedslag i norsk kulturliv.
I Kristiansund ble Sørensen også kjent med folkeopplysningsmannen Ole Vig og kom med i det radikale miljøet som utviklet seg i Kristiansund, som i flere andre norske byer.
Han lærer seg handel, men det er nok ikke diskenspringer han vil være, Johan Sørensen. Det er for mye trøkk i ham. I 1857, 27 år gammel, utvandrer han. Ikke til USA, dit strømmen drev nordmenn ettersom hundråret ble eldre, men til Spania. For å drive handel med de tradisjonelle norske handelsvarene: klippfisk og trelast.
Han hadde noen vanskelige år i starten, men må ha vært en dugende handelsmann, for i løpet av ti år har han sammen med to andre nordmenn bygget opp den største trelastbedriften i Spania, La Companja de Maderas i Barcelona.
Han blir også en respektabel herre, for i årene 1867 til 1871 er han dansk konsul i Bilbao, der han hadde opprettet en filial.
Han ventet lenge med å bli familiemann. Han skriver til foreldrne i 1868, 38 gammel:
Jeg tenkte ikke Muligheden af at en ung Pige skulde kunne elske mig. Anna Dick, en dejlig Pige, har tilstaaet at hun holder af mig, og lovet at hun vil blive min Hustru, og gjøre mig lykkelig.
Hun er 13 år yngre, har engelsk mor og en far som har vært borgermester i Frankfurt og vognmaker av klasse. Han skal ha laget vogner for fyrster og selveste tsaren av Russland. Nå bor familien i Paris av politiske grunner, og det er der de treffer hverandre. Lite visst vel Anna Dick at hun skulle bli frøning 30 år senere og dø på Tofte.
Som 40-åring flytter Johan Sørensen til Sverige og oppretter et stort dampsagverk med høvleri utenfor Gøteborg sammen med brødrene Niels og Abraham i 1874. Men han vil hjem til Norge og bygger seg et stort hus på Høvik, Fagerstrand. Fra 1880 er familien bosatt her.
Konsul og grosserer. Akkurat en slik samfunnsstøtte som både Ibsen og Bjørnson skrev skuespill om.
Plaget av astma
Men så er det sykdomen. Astmaen. Han er plaget. Det er da han kommer til Gålå på rypejakt. Hvorfor akkurat til Fron vet vi ikke, men han handlet raskt og resolutt. Nede i Ruste skal han ha kjøpt seg et sel han satte opp øverst i Toftsetergrenda. 1882 er det risset inn i en glasrute. Jegerhytten, kalte han det. En av vennene hans, maleren Christian Skredsvig, skal ha vært lite tilfreds med et så slapt navn på noe så vidsynt og norsk, så han satte sammen de gode gamle norske ordene veiding (jakt) og von (håp) til Veidarvon. Og det har plassen hett siden.
Men før Johan Sørensen tok til å legge deler av Fronsbygdene under seg, hadde han et annet ruvende livsverk han skulle ta tak i. Han engasjerte seg sterkt på venstresiden i norsk politikk og kulturliv og tok nok mål av seg til å være med å forme samfunnsutviklingen i dei dramatiske og omveltende 1880-årene.
Men politiker ble han aldri. Johan Sørensen var for steil og kategorisk. Francis Bull, som opplevde denne radikale kretsen da han var ung, fortale at av de alle var Johan Sørensen ”den mest envise og dogmatiske venstreidealist.” Sørensen var nok klar over dette selv og fant raskt ut at han måtte sette spor på annet vis. Han hadde godt med noe som kultur-Norge manglet: penger. Hva ville han bruke pengene til? Intet mindre enn å oppdra det norske folk. Sørensen mente nok at Norge var annerledeslandet også på 1880-tallet. Og ikke på det gode. En udannet bakevje, langt utenfor de intellektuelle strømdragene i Europa.
Sligt kan ingen opleve mere end en gang i livet
Kan hende var det slik det begynte: En dag i 1884 spiste bokhandler Olaf Huseby middag på Hotel Royal i Kristiania. Da kom han i prat med trelastgrosserer Johan Sørensen, og de kom til å diskutere en av de heteste romanene i samtiden, Arne Garborgs Bondestudentar. Boken var utsolgt, og man våget seg ikke på nytt opplag. Da, forteller Huseby, smalt det.
Sørensen var som en brann, slo i bordet og sa at jeg skulde på flyende flekken gå til Garborg og kjøpe retten til trykking. Han ville låne meg pengene. Jeg ordnet saken med Garborg samme dagen. Sørensen var en velstående forretningsmann og så med det samme muligheten av å investere penger i en kombinasjon av forlag, bokhandel. Særlig innen dette siste området var kravet om saklig og populær informasjon stort og udekket.
Samarbeidet mellom Sørensen og Huseby ble kontraktfest i mai 1885, og firmaet fikk navnet Huseby & Co. limit. Dette var starten på en av de virkeleg store bragdene i norsk forlagshistorie.
Forlaget ble fra første stund kjent for å gi ut samfunnsorientert, radikal og det mange mente var farlig litteratur, blant annet Constance Ring av Amalie Skram, en roman som var blitt refusert av direktør Hegel i Dansk Gyldendal på grunn av ”realistiske skildringer af den mest yderliggaaende art”. Noe senere kom Fortale til Fra Kristiania-Bohemen av Hans Jæger.
Men Johan Sørensen ville ha fram mer enn romaner. Han skulle få de nye tankene inn i det norske offentlige rom og prøvde seg på det som alle forlag alltid har tapt penger på: å drive tidsskrift. Nyt Tidsskrift kom med første heftet i 1882, under redaksjon av J. E. Sars og Olaf Skavlan. Trass i usedvanlig høy kvalitet og de solide økonomiske ressurene Sørensen pumpet inn, gikk tidsskriftet inn etter fem år, til stor sorg for den ihuga grossereren.
De nye ideene må ha flammet høyt i ham, og han måtte få de ut til folket på annet vis. Først og fremst Darwins revolusjonerende tanker om menneskets opphav. Sørensen oppholdt seg i England sist på 1850-tallet, og han er trolig en av de første nordmenn som fikk kjennskap til Darwins hovedverk On the Origin of Species, som kom ut i London i 1859. Boken gjorde et voldsomt inntrykk på ham og formet ham, slik den kom til å knuse de kristne mytene om skapelsen for svært mange. Dette brevet han skrev senere, er et svært interessant og tidstypisk vitnesbyrd:
Sligt kan ingen opleve mere end en gang i livet, og der vill kanske hengaa hundre slegtledd førend mennesker atter faa opleve en saa brat overgang til nyt syn paa livet og hele tilværelsen som den vi, eller folk i min alder, har oplevet.
Så startet han Bibliothek for de tusen hjem og ble den første norske forlegger som ga ut Darwins verk på norsk, en kulturhistorisk innsats som for alltid vil være knyttet til hans navn.
Bøkene i Bibliotheket var delt opp i hefter, og Johan Sørensen hadde fastsatt at hvert hefte skulle koste 10 øre, slik at bøkene kunne nå ut til alle grupper i samfunnet. Alle bøkene var i lite oktavformat, trykket på billig papir. De hadde likevel en kvalitet som overgikk fleste andre billige trykksaker som kom i samme tidsrom.
Sørensens formål med denne billigbokserien var å kunne presentere høyverdig populærvitskapelig litteratur, skrevet av de fremste forskerne innen ulike områder. Bøkene kom ut i Bibliotheket under fellesbetegnelsen Almenfattelig videnskab. Når man ser titlene, slår det en hvor dristig han var. Han hadde tiltro til folkets intellektuelle sult. Det er noe storslagent og profetisk over denne programerklæringen hans:
Hvor megen latent intelligens der paa denne måde tændes til live, hvor megen kundskab der saaledes spredes, og hvor megen raahed der kvæles eller i alle fald dæmpes, – kan naturligvis ikke med tal eller maal beregnes; men hvad man har erfaringens vished for er, at disse bøger gaar ud blandt den store mængde i masser, som tidligere var ukjendte i bogverdenen, og om man skal – hvad vi fornuftvis maa – gaa du fra, at bøger ikke kjøbes i millionvis for at slænges bort, men for at læses, tvinges vi til den slutning, at denne massespredning af det ypperste, verdensliteraturen har at byde, ikke kan undlade at øve en overordentlig civilisatorisk virkning.
Nemlig. Slikt trodde man altså på i gamle dager.
Bibliothek for de tusen hjem ble ingen økonomisk gullgruve for Sørensen, som ofte måtte ta av formuen for å dekke underskuddet. Men serien ble en salgssuksess av dimensjoner. Fra 1887 til 1895 kom det 671 nummer eller 120 bind på fra 15 til 757 sider. Noen av bøkene kom i opplag på hele 20 000 eksemplarer. I alt ble nærmere 600 000 eksemplarer spredd ut over landet, noen også i Danmark. Beint fram imponerende, når vi vet at folketallet i Norge på slutten av 1800-talet var rundt to millioner.
For første gong vart det mulig for alle – ikke bare de velfødde – å ta del i de vitenskapelige, åndelige og politiske strømningene i tiden. Dette er Johan Sørensens store kulturinnsats, som den danske diktaren Jeppe Aakjær satte ord på:
Der har aldri i Norden eksisteret et Forlag grundet paa saa ideelle Principer.
Hvor er disse bøkene nå? Du kan se noen av dem i et glasskap i resepsjonen på Lauvåsen.
I september 1895 avviklet Johan Sørensen hele forlagsdriften. Grunnene var flere. Den politiske utviklingen i 1890-årene, med Venstres kompromisser og nederlag, tok nok litt av stridshugen ut av han. Det ble også mange konflikter rundt Bibliotheket. Sørensen var ingen tradisjonell bokhandler. Han sendte kvinnfolk med hest og den såkalte ”Tusenhjemkjerra” rundt på Østlandet for å få bøkene ut til folket. Slike vulgære metoder provoserte etablerte fagfolk. Og den konservative pressen var ute etter ham. Her kom ”det politiske og fritænkerske Venstre” og ville smugle vantro og radikalisme inn blant uskyldige.
Et nytt livsverk
Men så var det sykdommen. Astmaen plager ham sterkt. Men han gjør seg ikke til pasient. Det er nå han tar fatt på å bygge dette kongedømmet sitt i Fron. Og typisk nok – ikke bare for å pleie sine egne lunger. Han vil hjelpe mange. Også her blir han pioner. Han er bortimot 70 år gammel og starer på en helt ny soge i sin livshistorie. Det har vært mye kraft i Johan Sørensen.
På helsereisene sine i 1880-årene hadde han sett og studert hvordan man kunne arbeide for et sunt og rasjonelt levevis. Nå tok han med seg kunnskapen til Fron og gikk i gang med å bygge.
Grunnlaget kom med jernbanen til Fron i 1896. Før den tid var det fire gjestesteder som betalte øl- og vinskatt til Sør-Fron. I 1903 var det 16. Johan Sørensen var ikke først ute med å få tak i folk som ville til fjells for å pleie helsen sin. Det eldste sanatoriet i Fron var Fefor, som åpnet først på 1890-talet og ble drevet av en svensk lege – og på Gålå, drevet av distriktslegen. Sørensen var heller ikke den eneste innflytteren som kom til den sunne luften i Fron og så potensialet for pensjonat og hotell. Men da han bygget, bygget han stort og mye. To sanatorier for astmatikere og rekonvalesenter.
Høifjeldssanatoriet Lauvaasen ble åpnet i 1898 i en praktfull bjørkeli ned mot vannet Øyangen, bare fire kilometer fra det første husværet hans i Fron: Veidarvon. Eiedommen var 10 km i omkrets, og det ble satt opp åtte store tømmerhytter med to husvære i hver. Ikke utenkelig at Sørensen hadde lært navnsetting av Skredsvig, for nå smeller det i norske navn inne på Lauvåsen: Dovregubben, Doktorstugu, Øyansjå, Rondeslottet og Huskestugu. Og så det særpregede huset han døpte Langeleiken, som i marknadsføringen nå kalles legendarisk. Samt et hus til med spisesal og peisestue. Sanatoriet var i drift fra juni til september.
Dette var tiden da turberkulosen herjet. Heller ikke Johan Sørensen ville ha disse brystsyke på sanatoriene sine. De var nok skremmende for det velstående byfolket han tok sikte på å få inn og ned i gjestesengene.
I markedssføringen for Lauvåsen kan man høre fyrvoktersønnen og astmatikeren som har kommet seg så langt vekk fra det fæle, usunne havet som man kan på den skandinaviske halvøya. Lauvaasen er
fritliggende, men ogsaa lun, idet den tætte løvrige Skog bryder Eggen av selv den barskeste Fjeldvind. Skogbunden er som Følge af, at den porøse Undergrund meget hurtig opsuger Regnet, usædvanlig tør, og det nærmestliggende Luftlag er derfor ogsaa let og frit for Vanddampe, som det kun paa faa Steder findes. (…) Alle de helbredsstyrkende og hærdende Egenskaber, som karakteriserer et norsk Højfjelds-Klima i heldig beliggende Lokalitet midt inde paa Halvøen, er visselig i fuldt Maal tilstede paa Lauvaasen.
Mange hestekarer nede i Fron tjente seg en ekstraskilling på å frakte godt pelsinnpakket byfolk opp Nordre Lia på Grossererveien og inn forbi Skjervangen til Lauvåsen. Med kjerre om sommeren og karmslede i påsken. I 1930-åra fikk de 10 kroner for turen. Samtalene mellom skysskar og ferdafolk må ha gitt stoff til mye folklore.
Johan Sørensen hadde nok vært full av vellyd over å se at dette hjertebarnet hans, stedet der ”intet nærliggende Højdedrag stænger for det store, vide fjerne Rundsyn”, nå syder av liv og nybygg. Hans ånd han lever godt ipå Lauvåsen, og de nye eierene tar godt vare på minnene.
Tofte Høilidshotell
Så mye liv er det ikke i det andre sanatoriet han bygget – på Tofte. Det finnes ikke mer. Det fikk den skjebnen som blir mange gilde trepalass til del i Norge: Det brant ned til grunnen. Men i glansdagene…
Høilidssanatoriet, heter det i prospektet, har
en glimrende Beliggenhed 1858 Fod over Havet. Enestaaende Rundskue over Fron, Ringebu og omgivende Fjeldpartier samt indover de vilde Dalfører.
Interessant dette, at rundt forrige århundreskiftet var 1000 moh sett på som så barsk at man måtte aklimatisere seg før man steg så høyt til værs. Sørensen anbefalte at rekonvalesentene skulle bo noen dager på Tofte og akklimatisere seg før de flytte seg opp i det ville høyfjellet innpå Lauvåsen. Han er lyrisk når han forteller om den gilde veien sin:
En vakker privat Kjørevei, anlagt af Eieren, fører langs Fosaadalen og ind til Toftesæteren og videre til Lauvaasen. I Begyndelsen har man en storartet Udsigt ned i Fron og en del af Ringebu. Naar man kommer ind paa Fjeldvidden, har man en eiendommelig Udsigt over det øverste Parti af Fosaadalen. Veien videre til Toftesæteren er jevn og slet; man passerer flere vakre Fjeldvand.
Plass til 70-80 gjester og drift hele året. Sørensen skal ha startet med en tømmerstue han fikk flytta opp fra Toftegårdane. Den ble til hovedhuset. Han installerte dampsag på Tofte til byggearbeidene.
Johan Sørensen engasjerte seg i driften selv. Men nøyde seg ikke med det.
”Begge disse Sanatorier tilhører Tofte Gaard og driver under fælles Administrasjon”, heter det i reklamen. Tilhører Tofte Gaard? Johan Sørensen bygget seg ikke til fant på disse to sanatoriene. Han hadde penger på bok og handlet til seg jord, småbruk og litt større gårder: Uppigard Tofte, Utistugun Tofte, Nørdre Flåtå, Søre Borolia, Tøfte, Hemstad, Kjølset, Målarbakken og Hyggen på Tofte. Hvorfor? Gårdbrukar var han ikke. Og etter det som sies, strevde han ikke hardt for å bli frøning. Klasseskillet var en realitet, og grosseraren holdt seg mest til de kondisjonerte, kan hende særlig dem han hentet utenbygds fra.
Men da han døde, eide han mark fra Lauvåsen og godt ned i dalen. Her er kongedømmet hans. Fyrvoktersønnen, sjømannen, diskenspringeren, gründeren, konsulen, grossereren, forlagsmannen og foregangsmannen Johan Sørensen tenkte kan hende som så at et betre stykke Norge kunne ingen ønske seg?
Noen vil kanskje si at det er noe gyntsk over Johan Sørensen. Han dikte vel ikke skrøner og handlet ikke med gudebilder, og da han kom hjem, maktet han det Peer bare drømte om: Han kjøpte seg gård og bygget seg slott. Men som Peer fôr han fra landet i unge år og laget seg mange liv.
Drømmene hans vet vi ikke så mye om, bortsett fra at han, som Ibsens Brand, ville få det norske folket til å tenke stort. Han gjorde mer enn mange for at den drømmen skulle bli virkelig. Den gamle radikaleren var 75 år gammel ved unionsoppløsningen i 1905. Hvor han sto og hva han tenkte, vet vi ikke, men det er vel ikke så heilt på jordet å tro at han ett stedd bar en drøm om å være en politiker som skapte historie. Utsagnet hans om møtet med Darwin viser en mann som vet at tanker og handlinger kan sette skille i menneskesoga. Han fikk med seg første verdensskrigen før han døde i 1918, hele 88 år gammel. Luften i Fron og på Veidarvon må ha vært sunn.
Teksten er utdrag av en artikkel som har stått på trykk i årboka for Fron historielag, Fronsbygdin, 2005.
av Carl Henrik Grøndahl
Veidarvon skrivestue 